I dag hadde jeg tenkt å skrible nedpå noen tanker om ting og tang neri korpset. Ja, ting og tang fru Blom. Det dreier seg litt om gamle medlemmer som litt etter litt begynner å bli synlige. Dere kjenner jo godt Andreas og Harry som har fulgt med oss i årevis og tatt et tak når vi har bedt om det. Likeså Cecilie som har gjort en kjempejobb hos oss etterat hun sluttet spille. Det nye er at Terje Høgtun har fått anledning til å engasjere seg hos oss. Han har allerede, sammen med andre gamlekarer” av sin generasjon, hjelpt oss mye. Veldig mye. I tillegg har han vært flink til å besøke oss på øvelsene. Det synes vi er veldig kjekt. Rett før NM hadde vi ved 2 anledninger besøk av enda flere “gamlekarer”, og kanskje vi i ser noen av dem igjen litt om senn. Korpset er jo så gammelt at vi har minst 2 generasjoner “gamlekarer”. Ja, jeg vet at Cecilie og en jeng fra hennes generasjon møtes relativt jevnlig, og den generasjonen dannet jo “gubbelag” ved forrige jubileum. Kanskje er vi så heldige at vi ser litt mer til dem også? Skjer ting som er veldig positivt og serdeles hyggelig å tenke på, og som vi i laget skal se på med den største interresse og velvilje.
Jeg har veldig lyst til å trekke frem andre personer også. Ikke ved navn, for jeg er redd for å glemme noen. Det er alle de som var med oss på loppemarkedet tidliger i år. Foreldre og venner som bidro sterkt med loppehenting og tjenestegjorde med bravour under selve markedet. Uten slike krefter ville loppemarkedet vært tungt.
Alle disse “kategorier” fortjener all mulig ros, og jeg vil gjerne gi uttrykk for at vi i KML setter veldig stor pris på dere alle. Vi burde kanskje møtt hverandre under mer uformelle forhold også. Kan trygt si at E`KJE VI HELDIGE VI.

Har tatt meg den frihet å “sause i hop” en liten visestubb i den anledning. Jada, det er jo gamlekara i min generasjon som er tanken i den, men jeg vil at alle dere som har vist interresse for laget skal ta den til seg.

Å høyr du, det går bak i døra.
Kven er det som stiltrar seg inn.
Det er nokre karar som kjem og vil høyra. Der set dei seg ner.
Dei kjenner den evige kjensla. Frå den gong dei tevla som verst.
Og premiar ofte dei henta, det stundom vart sagt “de er best.”

Dei lyar, og smilar og kjenner seg att.
Det er nett slik som før.
Dei tenkjer, “vi spelar og klangen har endå ein gyllen kulør”
Det gir dei ein kveik til å hjelpa. Å sjå til at vi har det bra.
Dei kokar litt kaffe og ryddar og spkrar, vi ser dei er glad.

Du verden, vi syns det er gjevt
at dei kjem og vil høyra på oss.
Dei hjelper med ditt og med datt, og dei klappar og syns det er flott.
Det er ei usigeleg lise. Å ha slike karar som dei.
Som klappar og ber om reprise. Ja e`kje vi heldige vi.

Melodi. “Doggdråpedag i desember”

Sibelius og eg skal gjera ein freistnad på å få noten ned på papiret.